Måltid #1

På pauserommet står alltid radioen på, alltid popmusikk. Jeg skrur den av. Sjefen min har kontor på pauserommet, og skrur den på hvis den er av når hun kommer inn. Jeg sitter og leser. Hun er falsk. Jeg elsker å lese mens hun er der, jeg elsker øyeblikket hvor jeg merker at jeg har glemt at hun var der, fordi jeg leste, da føler jeg meg overlegen, det er jeg og de jeg leser om, mot henne. Mot dumheten. Jeg hater butikkverdenen, tingene de selger er kalde, onde, det er nødvendig med butikker, det vet jeg, men de skaper en ond verden. Hvor mennesker skal lures til å kjøpe ting de ikke trenger, hvor unødvendige ting produseres for å selges til mennesker som ikke trenger dem. Det flyter over, og de tingene vi ser er en liten brøkdel, de er en bitteliten synlig del av en uendelig mengde søppel - både tingene i seg selv og emballasjen - plast, papp, papir, gavebånd, teip, stifter. Det er svimlende å forestille seg alle verdens kasserte stifter ligge i en haug.
Men det jeg skulle snakke om var jo måltidet.
Før sjefen kom inn hadde jeg vaska hender (man får fryktelig skitne hender av å jobbe i butikk), fylt vann på vannkokeren og satt den på, det kontrollerer man ved å se den lille, oransje lampa lyse. Tatt en kopp fra underskapet, en teskje neskaffe i koppen, kokende vann over, melk i. Jeg hadde med to dobbeltskiver, bare den ene ble spist i denne pausa. Den hadde ost og paprika på, dessuten hadde jeg med et bløtkokt egg og en gulrot. Egget var delvist knust, men heldigvis hadde ikke plommen rent utover den andre maten. Jeg tok skivene, egget og gulroten på en tallerken, og leste i tidsskriftet Bogmarkedet en liten stund mens jeg spiste egget. Leseeksemplaret av Maria Hellebergs "Kamma" lå klar, og da jeg var ferdig med egget, den sølete delen av måltidet, begynte jeg å lese i den. Smussomslaget var satt inn der jeg slutta å lese i forrige uke. En fengslende fortelling om livet, hun unngår elegant å fokusere spesielt mye på romantikken - den er der, men den er ikke det det handler om, for det er LIVET det handler om, livet til en intelligent kvinne og det er vanskelig å beskrive det (altså for meg å beskrive denne egenskapen ved boka), men det at romantikken ikke tar over er sterkt og flott gjort, det er gjort med verdighet --- som om man Forfaller til romantikk. Nja, jo, det gjør man OFTE, uten at det er noe galt i det i seg selv ---- å forfalle til romantikk, men det utelukker alt det andre, romantikken oppsluker alt det andre, får det til å miste betydning, så for at det andre, alle de andre aspektene ved livet, skal kunne framtre SKARPT, så må man la romantikken ligge? Ikke dvele ved den? Kanskje.
Det er jo det med romantikken, at så snart det er den det handler om, så er den så sterk og intens og voldsom, at vi ikke enser det andre, da blir romantikken alt vi vil ha, det blir det eneste som kan mette oss, tilfredsstille. Ja.
Og måltidet, hvordan var det? Egget var godt, absolutt. Selv om det var kaldt. Jeg ble overraska over hvor godt det var selv om det var kaldt, fordi jeg har trodd at kalde egg måtte være hardkokte (det var faktisk en feil at det ble bløtkokt, det var et stort egg og de åtte minuttene var for lite). Det må de ikke. Etter min smak. Ca midt i egget kom sjefen inn, det setter alltid en demper på pausa, som er mye bedre hvis jeg er alene. Hun sa noe til meg, en beskjed, og forresten - velbekomme. Velbekomme, det sier man visst i bokhandler og sikkert andre steder, men jeg hørte det først i Arnold Busck i Rødovre, hvor alle sa velbekomme til hverandre mens de spiste. Jeg syns det var merkelig, men nå er jeg vant til det og sier det selv til andre. Det er en lett måte å være vennlig og oppmerksom på. Sjefene bruker det uhemmet for å vise hvilke gode sjefer de. Jeg har lært å ikke legge så mye i det.
Sjefen forstyrret meg altså en del, men i det minste satte hun ikke på radioen igjen. Til slutt spiste jeg gulroten, det bråkte i det stille lokalet mens jeg tygde den, det var plagsomt fordi sjefen var der. Hvis hun ikke hadde vært der, hadde jeg likt lyden av gulroten som ble tygd. Sånn er det. Jeg leste, sjefen gikk igjen, jeg måtte snart gå selv, halvtimen var snart omme, men det var spennende det jeg leste (var det bryllupsnatta? Gjengitt sobert, med fokus på andre ting enn åh og ah og ekstatisk fysisk lykke - hun er virkelig sober, Maria Helleberg, jeg tror hun må være en god og ordentlig og innsiktsfull og særdeles intelligent person), så jeg utsatte et par minutter, men så MÅTTE jeg gå. Tilbake til kassa. Noen ganger er det drepende å stå i butikk. Ydmykende. Og noen ganger er det greit og til og med hyggelig.

Legeforeldre

Legeforeldre er noe av det verste du kan ha. Er man sjuk sier de, under avstandsundersøkelsen, at man skal ta det med ro, og at man eventuelt, "hvis du ikke blir bedre", skal ha antibiotika. Så gnir de seg i hendene mens de venter på at sykdommen skal utvikle seg, de elsker det når man blir skikkelig, skikkelig sjuk. Da kan de si "Hm, ja du bør nok begynne på penicillin nå --- eller, vent, det er kanskje litt forhastet, vent til IMORGEN, se om du ikke er litt BEDRE". Litt bedre? Hva betyr det? LITT bedre?? Hvordan skal man kunne bedømme det? JEG er ikke lege. Jeg er et stakkars, stakkars legebarn, utsatt for legenes sjuskete, vage konklusjoner. "HVIS det er bihulebetennelse skal du ha antibiotika". ER det det, eller ikke? Skal jeg ha det, eller ikke? Og denne vurderingen av HVOR syk jeg selv er, hva slags evner tror de jeg har?

De vet ikke hva de gjør, det er det som er saken. De babler og babler, men de ANER ikke hva de snakker om. Kanskje meg her og kanskje meg der. De har ikke peiling! Legene er fortapte! De pøser på med penicillin og håper på det beste. Mens som legebarn er du forsøkskanin, det er på oss de utøver "tilbakeholdenhet med antibiotika", ingen vil jo finne ut av det hvis det går galt!

Det er siste gangen jeg spør dem om noe helserelatert i det hele tatt. En tanke er at det er nettopp det som ligger bak deres snedige "behandling" - å gi så dårlige råd at vi ikke kommer rennende til dem med alle våre vondter. Så slipper de å bli plaget hele tiden. Greit, det er hørt, jeg har holdt opp.

Identitet

DB er inne i en navneendringsprosess. Det er ansatt et konsulentbyrå, som skal ordne den oppgaven. Idag beskjed på studienettet fra skolen: prosessen er forsinket - departementet vil ha mer undersøkelse (uvisst hvorfor eller hva slags), så:

"Vi forventer at have et nyt navn og en ny identitet klar inden længe."

Det høres idiotisk ut. Men visstnok er det nødvendig. Følger opp når skiftet er gjennomført.

DB

Om å gå på Danmarks Biblioteksskole - eller DB, som den kalles av insidere.

Ja, som jeg var inne på da denne bloggen skiftet navn, er noe av poenget for meg at den kan følge med. At den ikke trenger å handle om det samme hele veien. Nå har jeg begynt på et nytt studie, det er jo en stund siden, så da vil jeg skrive om det. Også.

Det er en del å skrive om. Først og fremst har jeg masse spørsmål. Uklarheter. Dette faller meg inn, i uprioritert rekkefølge:

Hva burde skolen hete? Hva foregår egentlig på skolen? Hva lærer vi? Hva blir vi? Blir vi noe? Har de forskjellige fagene og avdelingene noe med hverandre å gjøre? Burde de ha det? Hva er en informasjonsspesialist? Hva er "vidensorganisering" på norsk? Er det sånn at vi blir informasjonsspesialister fordi vi tar en kandidat (master)? Og at med bare en bachelor er man ikke det? Hva er man med bare en bachelor? Hva burde jeg kunne når jeg er ferdig? Jeg kommer ikke til å kunne noe programmeringsnerdeting og har foreløpig ikke utsikt til å lære noe om søkesystemer o.l. (jeg vet ikke hva "o.l." innebærer) - og er ikke det ("det" - informasjonsrelaterte, hva det nå er) kjernen i faget? Faget?

Faget (forskjellige betegnelser):
Biblioteks- og informasjonsvitenskap.
BDI. Står for (dette er fra hukommelsen, så kan jeg se om jeg husker det nå) Bibliotek-Dokumentasjon-Informasjon (fasit her: http://www.informationsordbogen.dk/concept.php?cid=122). Det er jo ikke så komplisert, men særlig det med dokumentasjon er litt... vagt for meg. Og derfor vanskelig å huske. Jeg lurer på om betegnelsen er gammeldags. Men jeg har hørt den brukt i undervisning, både av underviser og studenter.

I det hele tatt virker det som "biblioteks- og informasjonsvitenskap" er mest brukt (i Danmark). Det er jo det min kandidat heter, f.eks. Selv om det kanskje er på vei til å bli mer bare "informasjonsvitenskap". De holder jo på å gi skolen nytt navn, det er ansatt et konsulentfirma, de skal BRANDE skolen på nytt. Den har visst ikke så godt image, det med biblioteker og bibliotekarer er ikke hipt. Lurer på hva det blir. Informasjonsskolen? Det går ikke. Men det må være noe med informasjon. Noe av det siste nye innenfor faget er jo "videndesign". Og "persuasive design". Alt skal kalles design. Design er hipt. Rektoren på skolen er stor fortaler for persuasive design. Foreleseren jeg hadde dette semesteret er ikke så glad i det. Han er mer av den gamle skole, har jeg inntrykk av, han vil bygge et fundament for faget ut fra grundige teoretiske overveielser. Det er jo ikke lenge siden utdannelsen ble akademisk. Jeg liker bedre hans tilgang. Videndesign høres idiotisk ut. Og persuasive design, det handler om markedsføring. Å overtale. Nå leste jeg på nettet og fant enda et uttrykk på DBs hjemmeside: informasjonsarkitektur. Det må jo være nogenlunde det samme som videndesign. Utrolig mange navn på de samme tingene innenfor et fagområde er et tegn på stor forvirring innenfor dette fagområdet - identitetskrise. Er ikke det rimelig å anta?

Babel

Pinlig situasjon observert på det svenske litteraturprogrammet Babel ikveld:

Ny ständig sekreterare i Svenska Akademin (de som gir ut Nobelprisen) intervjues i første del av programmet, i studio. Relativt ung mann (dvs 40), skarp og vittig osv. Cool, på kulturmåten. Han spørres bl.a. om sitt forhold til diverse forfattere, blir bedt om å velge mellom Hemingway og Proust, liker begge men velger Proust (JEG hadde likt ham bedre om han hadde valgt H). Etterpå kommer to nye folk til, kulturkommentarorer, en eldre dame og en yngre mann. Sekreteraren blir sittende, nå skal det handle om klassikere. Det pinlige oppstår når den unge mannen svarer på en bemerkning fra sekreteraren, og begynner å legge ut om SITT PERSONLIGE forhold til diverse av det som nå er etablerte klassikere. Mens han stirrer inntrengende på sekretären forteller han hvordan han nå, alle disse årene etter, faktisk gjenkjenner mange ting i, ja nettopp, PROUST (jag är nu på andra bindet - inneförstådd som vi i detta selskap är med att det finns sjhhu bind i Prousts stora, udödliga verk), og han ramser også opp hvilke ting han blir spesielt truffet av (LENGSELEN, KJÆRLIGHETEN). Hele tiden mens sekreteraren nikker høflig, og endelig (ENDELIG) avbryter med at "ja-a, det jag egentligen SA var ju nåt annat... nemligen at VI kann inte i vår tid avgjöra hvad som kommer bli en klassiker" --- Noe litt annet enn det den stakkars kulturstreberen hadde kastet seg ut i.

Bra program. Det er liksom stuerent i Sverige å være skikkelig kulturelitær. Ikke fordi jeg syns det er spesielt bra å være det, men morsomt å se.

Om litteraturteori

Fra intervju med Tzvetan Todorov (bulgarsk-fransk litteraturviter) i Weekendavisen i 2007:

Han er "stærkt bekymret over, at litteraturen lever en skyggetilværelse som tvangsanbragt i en formalistisk ghetto. Han bryder sig heller ikke om, at den tekstsnære, strukturelle analyse er blevet en statsautoriseret pædagogisk metode, som alle landets skoler anvender. Og han har svært ved at forlige sig med, at litteraturkritikere over en bred kam holder sig for gode til at betragte tekst og verden som gensidigt forbundne størrelser og i stedet hæger om den litterære osteklokke."

"Jeg mener ikke, man skal bruge kostbar tid på at undervise i litteraturteori. Det er en kæmpe misforståelse, og jeg oplever, at alt for mange universitetsstuderende fortaber sig i de teoretiske tekster."

"Gør det noget, at studiet af litteratur bliver eklektisk? Litteratur er netop en sammenblanding af alt muligt. Lad os tage en stor roman af Dostojevskij. Den giver en sublim indføring i psykologiske, historiske, sociologiske og moralske spørgsmål og indeholder et væld af emneområder, som læseren skal forholde sig til. Skal man forstå en så kompleks og righoldig roman, er det en stor fordel, at man i sin fortolkning vælger at gå eklektisk til værks og anerkender, at man ikke kan få fat på værkets helmening gennem en reduceret analysemetode."

"Den verdensberømte litteraturforsker er for at sige det rent ud dødtræt af den nihilistiske dyrkelse af manglen på sammenhæng mellem det fiktive, æstetiske univers og den virkelighed, vi læsere og forfattere færdes i. Konsekvensen af denne nihilisme er ifølge Todorov, at kritikerne falder på halen for det vidtløftige og spektakulære litterære eksperiment og kerer sig mindre om, hvorvidt værket er menneskeligt vedkommende."

Roman 1987

Det har vært en lang sommer uten særlig mye lesing. Jeg har holdt på med én bok i nesten to måneder! Det er Roman 1987 av Dag Solstad - som mange mener er Norges største forfatter, og som jeg bare har lest én bok av før, nemlig T. Singer. Den likte jeg ikke spesielt godt. Men det er lenge siden, og det kan være jeg ville likt den bedre nå. Den handler mye om norsk oljehistorie og Hydro. Jeg syntes det var kjedelig dengang, men tror jeg ville synes det var interessant nå. Fordi min historiske interesse har økt, sammen med interessen for verden rundt meg generelt.

Roman 1987 handler også mye om historiske ting, både nær og fjern historie (bl.a. marxisme på 70-tallet og en innføring i Absalon Pedersen Beyer). Og om livet til hovedpersonen Fjord, visstnok er det en relativt selvbiografisk roman. Uant i hvilken grad selvfølgelig - og hva har det egentlig å si - og hva gjør dette med vårt forhold til forfatteren og fortelleren osv. Jeg var igang med å skrive at Dag Solstad kanskje var en av de første til å skrive en sånn type roman, med uklare skiller mellom roman og selvbiografi, fiksjon og virkelighet (eller ok "virkelighet" da), men det stemmer jo ikke i det hele tatt. Det må være mange sånne type bøker før den, mange selvbiografier særlig, som er delvis diktet opp - man kan jo godt si at Alle selvbiografier er delvis diktet opp og likner mer på fiksjon enn på en objektiv sjanger som biografi.

Uansett, jeg liker Roman 1987, den er finurlig og treffende og innimellom humrer jeg, han er veldig god til å fremstille folk som komiske, ofte latterlige. Også seg selv da, eller Fjord - se, et eksempel på hva denne blandingssjangeren gjør med en - vel å merke når jeg vet at det er en delvis selvbiografisk roman - jeg lurer hele tiden på "skriver han nå om seg selv og folk han kjenner, er det en virkelig person han latterliggjør på den måten, hva slags bilde er han interessert i å gi av seg selv når han forteller om den episoden der" osvosv. Hele tiden fokus på hva som er sant og ikke, samtidig som jeg kjemper imot det, fordi jeg ikke mener det er spesielt relevant, det hadde vært fint å lese den for seg selv, uten de hyppige sammenkoblingene med verden utenfor og forfatteren som person, men det er umulig. Og det ER jo ikke helt irrelevant, romanen handler om en bestemt del av Norges historie, som forfatteren var med på (AKP-ML-bevegelsen, bl.a. og viktigst), og da er det interessant f.eks. om de overveielsene som fremstilles i boka var forfatterens egne på den tida. Så blir boka interessant som en type vitnesbyrd. Men egentlig tror jeg, for min egen del, at den interessen en sånn type roman har ikke handler først og fremst om den historiske interessen, men om sladdertrang. Et ønske om å vite hvordan Dag Solstad ER, som man kan spekulere i ved hjelp av måten han fremstiller seg selv og andre på, og det er også spennende å lure på hvordan disse andre tar det å bli beskrevet på den måten.

Kom på en forfatter som blandet fiksjon og virkelighet før Solstad, men på en helt annen måte: Borges. Og det er sikkert mange andre.