Fått nok?

Jeg er litt lei Lars Bukdahl. Kanskje det har noe å gjøre med en liten storm rundt ham i det siste, endel kritikk av hans store ego og dessuten en slags kulturell korrupsjon han driver med. Som ikke egentlig kan kalles korrupsjon, fordi det foregår fullt offentlig, ja insisterende offentlig. I denne saken er jeg på Bukdahls side, selvfølgelig, fordi uansett hva så er han frisk og relevant (stort sett) og opplysende. Hvor andre anmeldere går litt i ett, med sine forsiktigere artikler, står Bukdahl ut. Og så på godt og vondt da, selvfølgelig, og her mener noen at det vonde er hvordan han fremhever seg selv konstant og skingrende, at det altså handler mer om ham og hans geni enn om litteraturen, hvordan han har noen yndlingsforfattere han stadig gir plass mens andre blir brutalt tråkket på (mobbing - særlig av visse bestselgerforfattere), og hvordan han ofte gir spalteplass til desiderte og nære forfattervenner. Alt dette er helt greit for meg, så lenge jeg vet om det, så lenge disse vennene ikke fremstilles som ukjent osv. Han er noe for seg selv, disse "negative" tingene er en del av pakka, noe av det som gjør det forfriskende å lese ham. Han MENER noe. Han er original, merkelig, morsom. Men jeg er altså litt lei, allikevel. Eller derfor. Fordi alle disse meningene og alt fokuset på ham selv gjør ham jo også litt innsnevret, han står absolutt i fare for å stå i veien for saken (som stort sett er boka/forfatteren han skriver om). Så nå da jeg kom over en anmeldelse av ham i Weekendavisen merket jeg en viss motstand: åh, det igjen. Ja, det kan være vanskelig å komme forbi morsomhetene hans, som ofte er veldig morsomme, og se litteraturen han snakker om bak.