onsdag 20. mai 2009

Middelaldrende damer

Jeg har lest en bok for forlaget, som heter "Olive Kitteridge", skrevet av Elizabeth Strout. Det jeg visste på forhånd var for det første at den var amerikansk og hadde vunnet Pulitzer. Og da jeg hentet den hos en annen som hadde lest den, en dame i 50-årene ca, fikk jeg ytterligere forventninger. Hun sa først at den var fantastisk, sånn danske damer sier at ting er fantastiske ("Den er bare SÅh god"), og så trakk hun seg litt ved å si at den handler om middelaldrende damer, altså på hennes alder, så at det kanskje var mye pga det at nettopp hun likte den veldig godt. Men at hun trodde jeg helt sikkert også ville kunne få noe ut av den, noe sånt sa hun. Jeg syns det var en LITT rar ting å si, fordi det jo er nesten irrelevant hvilken alder folk i bøker har, altså det betyr jo noe, men hvis en bok er god er den jo god, uansett om den handler om barn eller ungdommer eller 40-åringer eller oldinger... Uansett fikk jeg litt fordommer pga den kommentaren, jeg visste ikke noe om handlingen i det hele tatt før det. Hun putta liksom fordommer inn i meg, ved å trekke bokas relevans for meg i tvil. Hadde hun ikke antatt at den kanskje ikke ville passe for meg, hadde ikke den muligheten falt meg inn...

Uansett var den veldig bra. Jeg var veldig kritisk i starten, syns jeg så tegn på "bok for middelaldrende damer" overalt. Hva er de tegnene? Lange beskrivelser av hvordan folk er, dypt inne. Livsbekreftende historier, om hvor gode noen er, kanskje noe med husmødre som har ofra livet sitt for familien og nå gjør opprør og får en ny, sprudlende, herlig tilværelse (med nytt hår og masse sex). Beskrivelser av landskapet og solnedganger, med adjektiver som dyprød, bølgende, overdådig... Kioskromaner, kanskje jeg faktisk sidestiller bøker for middelaldrende damer med kioskromaner? Jo, det er jo noe med det jeg skrev om tidligere, damer med behov for store følelser. Margit Sandemo. Uansett: Sånn er denne boka ikke.

Den handler om ordentlig, vanskelig liv. Hovedpersonen er direkte usympatisk, og man får sympati med henne. Det må jo være en utfordring, å skrive om de samme tingene, i det samme landskapet så å si, som de andre, dårlige bøkene. Det møter kanskje mye motstand, sånne fordommer som jeg har er det vel mange som har. Det handler om eldre kvinner og menn. Om livet i en småby. Konflikter, sladder, forelskelser, utroskap, skuffelser. Om det å bli gammel. Og det er bra, virkelig.

onsdag 13. mai 2009

Spørsmål til leserne!

Jeg ønsker interaksjon! Leser du dette så svar!:

Hva syns du om BOKOMSLAG?
Både når det gjelder design og tekst.
Skal det være mye tekst? Lite tekst? Hva slags informasjoner vil du ha og hvor skal den stå?
Bakpå? Inne på flappene? Og hva syns du om utdrag fra anmeldelser?

Dette er bare forslag til spørsmål som kan besvares, du kan svare på alle, en, to, eller ingen, det viktige er hva du syns om BOKOMSLAG.

Grunnen til valg av tema er at jeg jobber med bokomslag på forlaget. Og jeg syns det er en vanskelig ting, fordi jeg ikke vet hva folk vil ha. Hva gjør at man velger en bok fremfor en annen - hvis man bare velger ut fra omslaget?

Hvorhen sejler skibet med de hundrede master

Jeg har lest en bok som heter det, av Nazim Hikmet. Har hatt den lenge, men utsatt å lese den mange ganger. Dvs valgt andre bøker over den. Selv om jeg liker tittelen veldig godt. Den er skrevet på tyrkisk, men oversatt fra den franske versjonen, som heter "Les Romantiques". Romantikerne? De er kommunister, forfulgt, i Tyrkia i første halvdel av 1900-tallet. Hvorfor heter den ikke romantikerne på dansk også? På tyrkisk heter den Yaşamak Güzel Şey Be Kardeşim, som oversatt til engelsk blir "It's great to be alive, brother". Den danske tittelen er bedre enn begge de to andre syns jeg. Hvorhen sejler skibet med de hundrede master. Det er fra et dikt, hovedpersonen gjentar den strofen mange ganger i løpet av boka.

Nå leser jeg Kaddish for et ufødt barn av Imre Kertesz (ungarsk), utgitt av Batzer & Co. Den er tung, lange setninger med masse digresjoner så man må følge godt med, ofte må jeg gå tilbake og se hva setningen handlet om i starten. Passer ikke så godt til trøtt kveldslesing.

lørdag 2. mai 2009

Tåreperser

Det er dumt å miste bøker man har gledet seg til. I anbefalingen jeg leste av Joan Didions bok (se forrige innlegg) ble første linje spesielt fremhevet. Som fantastisk. "Some real things have happened lately." Ja, den er god. Real. Man kan lese den både som "REAL things" og "real THINGS". Det første fremhever det som har skjedd sin virkelige karakter, og antyder at det ellers er lite av det (virkelighet). I det andre er virkelighetsaspektet nedtonet, eller egentlig fraværende, og de tingene som har skjedd er heller store, kanskje spektakulære eller ihvertfall utenom det vanlige.

Jeg hadde nådd å lese noen sider før røveriet (to gutter på moped kom bak meg og tok sekken ut av sykkelkurven), men ikke fått så mye ut av boka ennå. Bortsett fra den første linja. Som i den andre romanen jeg har lest av henne, "A Book of Common Prayer", er det en forvirrende fortellerstemme som snakker, hinter, om ting som vikles opp etterhvert. I den andre var det forvirringen og oppviklingen som var hele greia, den veldig spennende, upålitelige fortelleren.

"Revolutionary Road" gleda jeg meg til fordi jeg hadde fått inntrykk av at det var en, hm, tragisk bok, og oppslukende. Hva heter det, en tåreperser? Og det er bra. Hvis den også er BRA, selvfølgelig. Men den må kanskje være bra for å være en tåreperser? Har lyst til å lese noe av Khaled Hosseini, han med Drageløperen, selv om jeg har skyhøye fordommer (kan fordommer være høye?). De (fordommene) handler om at det er følelses-, hva heter det, følelser for følelsenes skyld. Ekstrem godhet, ekstrem dårlighet, ekstrem urettferdighet. Ekstrem lojalitet, ekstrem oppofrelse. Jeg har sett filmen, og der er det sånn, for mye. Det er jo en OK historie, og en veldig sjarmerende skuespiller i den ene rollen, kanskje det ene ordentlig formildende punktet, men jeg oppfattet det som en film laget spesifikt for følsomme kvinner som lengter etter godhet og kjærlighet og etter å gråte over verdens urettferdighet og føle seg veldig gode som gjør det. Og det er jo kvalmt. Men jeg vil ikke avskrive bøkene hans fordi om de appellerer til den slags damer (og menn altså, nå er jeg visst litt kjønnsdiskriminerende, men... det ER flere sånne damer). De kan jo være gode fordet.