Legeforeldre

Legeforeldre er noe av det verste du kan ha. Er man sjuk sier de, under avstandsundersøkelsen, at man skal ta det med ro, og at man eventuelt, "hvis du ikke blir bedre", skal ha antibiotika. Så gnir de seg i hendene mens de venter på at sykdommen skal utvikle seg, de elsker det når man blir skikkelig, skikkelig sjuk. Da kan de si "Hm, ja du bør nok begynne på penicillin nå --- eller, vent, det er kanskje litt forhastet, vent til IMORGEN, se om du ikke er litt BEDRE". Litt bedre? Hva betyr det? LITT bedre?? Hvordan skal man kunne bedømme det? JEG er ikke lege. Jeg er et stakkars, stakkars legebarn, utsatt for legenes sjuskete, vage konklusjoner. "HVIS det er bihulebetennelse skal du ha antibiotika". ER det det, eller ikke? Skal jeg ha det, eller ikke? Og denne vurderingen av HVOR syk jeg selv er, hva slags evner tror de jeg har?

De vet ikke hva de gjør, det er det som er saken. De babler og babler, men de ANER ikke hva de snakker om. Kanskje meg her og kanskje meg der. De har ikke peiling! Legene er fortapte! De pøser på med penicillin og håper på det beste. Mens som legebarn er du forsøkskanin, det er på oss de utøver "tilbakeholdenhet med antibiotika", ingen vil jo finne ut av det hvis det går galt!

Det er siste gangen jeg spør dem om noe helserelatert i det hele tatt. En tanke er at det er nettopp det som ligger bak deres snedige "behandling" - å gi så dårlige råd at vi ikke kommer rennende til dem med alle våre vondter. Så slipper de å bli plaget hele tiden. Greit, det er hørt, jeg har holdt opp.