Pinlig situasjon observert på det svenske litteraturprogrammet Babel ikveld:
Ny ständig sekreterare i Svenska Akademin (de som gir ut Nobelprisen) intervjues i første del av programmet, i studio. Relativt ung mann (dvs 40), skarp og vittig osv. Cool, på kulturmåten. Han spørres bl.a. om sitt forhold til diverse forfattere, blir bedt om å velge mellom Hemingway og Proust, liker begge men velger Proust (JEG hadde likt ham bedre om han hadde valgt H). Etterpå kommer to nye folk til, kulturkommentarorer, en eldre dame og en yngre mann. Sekreteraren blir sittende, nå skal det handle om klassikere. Det pinlige oppstår når den unge mannen svarer på en bemerkning fra sekreteraren, og begynner å legge ut om SITT PERSONLIGE forhold til diverse av det som nå er etablerte klassikere. Mens han stirrer inntrengende på sekretären forteller han hvordan han nå, alle disse årene etter, faktisk gjenkjenner mange ting i, ja nettopp, PROUST (jag är nu på andra bindet - inneförstådd som vi i detta selskap är med att det finns sjhhu bind i Prousts stora, udödliga verk), og han ramser også opp hvilke ting han blir spesielt truffet av (LENGSELEN, KJÆRLIGHETEN). Hele tiden mens sekreteraren nikker høflig, og endelig (ENDELIG) avbryter med at "ja-a, det jag egentligen SA var ju nåt annat... nemligen at VI kann inte i vår tid avgjöra hvad som kommer bli en klassiker" --- Noe litt annet enn det den stakkars kulturstreberen hadde kastet seg ut i.
Bra program. Det er liksom stuerent i Sverige å være skikkelig kulturelitær. Ikke fordi jeg syns det er spesielt bra å være det, men morsomt å se.
onsdag 9. september 2009
tirsdag 8. september 2009
Om litteraturteori
Fra intervju med Tzvetan Todorov (bulgarsk-fransk litteraturviter) i Weekendavisen i 2007:
Han er "stærkt bekymret over, at litteraturen lever en skyggetilværelse som tvangsanbragt i en formalistisk ghetto. Han bryder sig heller ikke om, at den tekstsnære, strukturelle analyse er blevet en statsautoriseret pædagogisk metode, som alle landets skoler anvender. Og han har svært ved at forlige sig med, at litteraturkritikere over en bred kam holder sig for gode til at betragte tekst og verden som gensidigt forbundne størrelser og i stedet hæger om den litterære osteklokke."
"Jeg mener ikke, man skal bruge kostbar tid på at undervise i litteraturteori. Det er en kæmpe misforståelse, og jeg oplever, at alt for mange universitetsstuderende fortaber sig i de teoretiske tekster."
"Gør det noget, at studiet af litteratur bliver eklektisk? Litteratur er netop en sammenblanding af alt muligt. Lad os tage en stor roman af Dostojevskij. Den giver en sublim indføring i psykologiske, historiske, sociologiske og moralske spørgsmål og indeholder et væld af emneområder, som læseren skal forholde sig til. Skal man forstå en så kompleks og righoldig roman, er det en stor fordel, at man i sin fortolkning vælger at gå eklektisk til værks og anerkender, at man ikke kan få fat på værkets helmening gennem en reduceret analysemetode."
"Den verdensberømte litteraturforsker er for at sige det rent ud dødtræt af den nihilistiske dyrkelse af manglen på sammenhæng mellem det fiktive, æstetiske univers og den virkelighed, vi læsere og forfattere færdes i. Konsekvensen af denne nihilisme er ifølge Todorov, at kritikerne falder på halen for det vidtløftige og spektakulære litterære eksperiment og kerer sig mindre om, hvorvidt værket er menneskeligt vedkommende."
Han er "stærkt bekymret over, at litteraturen lever en skyggetilværelse som tvangsanbragt i en formalistisk ghetto. Han bryder sig heller ikke om, at den tekstsnære, strukturelle analyse er blevet en statsautoriseret pædagogisk metode, som alle landets skoler anvender. Og han har svært ved at forlige sig med, at litteraturkritikere over en bred kam holder sig for gode til at betragte tekst og verden som gensidigt forbundne størrelser og i stedet hæger om den litterære osteklokke."
"Jeg mener ikke, man skal bruge kostbar tid på at undervise i litteraturteori. Det er en kæmpe misforståelse, og jeg oplever, at alt for mange universitetsstuderende fortaber sig i de teoretiske tekster."
"Gør det noget, at studiet af litteratur bliver eklektisk? Litteratur er netop en sammenblanding af alt muligt. Lad os tage en stor roman af Dostojevskij. Den giver en sublim indføring i psykologiske, historiske, sociologiske og moralske spørgsmål og indeholder et væld af emneområder, som læseren skal forholde sig til. Skal man forstå en så kompleks og righoldig roman, er det en stor fordel, at man i sin fortolkning vælger at gå eklektisk til værks og anerkender, at man ikke kan få fat på værkets helmening gennem en reduceret analysemetode."
"Den verdensberømte litteraturforsker er for at sige det rent ud dødtræt af den nihilistiske dyrkelse af manglen på sammenhæng mellem det fiktive, æstetiske univers og den virkelighed, vi læsere og forfattere færdes i. Konsekvensen af denne nihilisme er ifølge Todorov, at kritikerne falder på halen for det vidtløftige og spektakulære litterære eksperiment og kerer sig mindre om, hvorvidt værket er menneskeligt vedkommende."
onsdag 19. august 2009
Roman 1987
Det har vært en lang sommer uten særlig mye lesing. Jeg har holdt på med én bok i nesten to måneder! Det er Roman 1987 av Dag Solstad - som mange mener er Norges største forfatter, og som jeg bare har lest én bok av før, nemlig T. Singer. Den likte jeg ikke spesielt godt. Men det er lenge siden, og det kan være jeg ville likt den bedre nå. Den handler mye om norsk oljehistorie og Hydro. Jeg syntes det var kjedelig dengang, men tror jeg ville synes det var interessant nå. Fordi min historiske interesse har økt, sammen med interessen for verden rundt meg generelt.
Roman 1987 handler også mye om historiske ting, både nær og fjern historie (bl.a. marxisme på 70-tallet og en innføring i Absalon Pedersen Beyer). Og om livet til hovedpersonen Fjord, visstnok er det en relativt selvbiografisk roman. Uant i hvilken grad selvfølgelig - og hva har det egentlig å si - og hva gjør dette med vårt forhold til forfatteren og fortelleren osv. Jeg var igang med å skrive at Dag Solstad kanskje var en av de første til å skrive en sånn type roman, med uklare skiller mellom roman og selvbiografi, fiksjon og virkelighet (eller ok "virkelighet" da), men det stemmer jo ikke i det hele tatt. Det må være mange sånne type bøker før den, mange selvbiografier særlig, som er delvis diktet opp - man kan jo godt si at Alle selvbiografier er delvis diktet opp og likner mer på fiksjon enn på en objektiv sjanger som biografi.
Uansett, jeg liker Roman 1987, den er finurlig og treffende og innimellom humrer jeg, han er veldig god til å fremstille folk som komiske, ofte latterlige. Også seg selv da, eller Fjord - se, et eksempel på hva denne blandingssjangeren gjør med en - vel å merke når jeg vet at det er en delvis selvbiografisk roman - jeg lurer hele tiden på "skriver han nå om seg selv og folk han kjenner, er det en virkelig person han latterliggjør på den måten, hva slags bilde er han interessert i å gi av seg selv når han forteller om den episoden der" osvosv. Hele tiden fokus på hva som er sant og ikke, samtidig som jeg kjemper imot det, fordi jeg ikke mener det er spesielt relevant, det hadde vært fint å lese den for seg selv, uten de hyppige sammenkoblingene med verden utenfor og forfatteren som person, men det er umulig. Og det ER jo ikke helt irrelevant, romanen handler om en bestemt del av Norges historie, som forfatteren var med på (AKP-ML-bevegelsen, bl.a. og viktigst), og da er det interessant f.eks. om de overveielsene som fremstilles i boka var forfatterens egne på den tida. Så blir boka interessant som en type vitnesbyrd. Men egentlig tror jeg, for min egen del, at den interessen en sånn type roman har ikke handler først og fremst om den historiske interessen, men om sladdertrang. Et ønske om å vite hvordan Dag Solstad ER, som man kan spekulere i ved hjelp av måten han fremstiller seg selv og andre på, og det er også spennende å lure på hvordan disse andre tar det å bli beskrevet på den måten.
Kom på en forfatter som blandet fiksjon og virkelighet før Solstad, men på en helt annen måte: Borges. Og det er sikkert mange andre.
Roman 1987 handler også mye om historiske ting, både nær og fjern historie (bl.a. marxisme på 70-tallet og en innføring i Absalon Pedersen Beyer). Og om livet til hovedpersonen Fjord, visstnok er det en relativt selvbiografisk roman. Uant i hvilken grad selvfølgelig - og hva har det egentlig å si - og hva gjør dette med vårt forhold til forfatteren og fortelleren osv. Jeg var igang med å skrive at Dag Solstad kanskje var en av de første til å skrive en sånn type roman, med uklare skiller mellom roman og selvbiografi, fiksjon og virkelighet (eller ok "virkelighet" da), men det stemmer jo ikke i det hele tatt. Det må være mange sånne type bøker før den, mange selvbiografier særlig, som er delvis diktet opp - man kan jo godt si at Alle selvbiografier er delvis diktet opp og likner mer på fiksjon enn på en objektiv sjanger som biografi.
Uansett, jeg liker Roman 1987, den er finurlig og treffende og innimellom humrer jeg, han er veldig god til å fremstille folk som komiske, ofte latterlige. Også seg selv da, eller Fjord - se, et eksempel på hva denne blandingssjangeren gjør med en - vel å merke når jeg vet at det er en delvis selvbiografisk roman - jeg lurer hele tiden på "skriver han nå om seg selv og folk han kjenner, er det en virkelig person han latterliggjør på den måten, hva slags bilde er han interessert i å gi av seg selv når han forteller om den episoden der" osvosv. Hele tiden fokus på hva som er sant og ikke, samtidig som jeg kjemper imot det, fordi jeg ikke mener det er spesielt relevant, det hadde vært fint å lese den for seg selv, uten de hyppige sammenkoblingene med verden utenfor og forfatteren som person, men det er umulig. Og det ER jo ikke helt irrelevant, romanen handler om en bestemt del av Norges historie, som forfatteren var med på (AKP-ML-bevegelsen, bl.a. og viktigst), og da er det interessant f.eks. om de overveielsene som fremstilles i boka var forfatterens egne på den tida. Så blir boka interessant som en type vitnesbyrd. Men egentlig tror jeg, for min egen del, at den interessen en sånn type roman har ikke handler først og fremst om den historiske interessen, men om sladdertrang. Et ønske om å vite hvordan Dag Solstad ER, som man kan spekulere i ved hjelp av måten han fremstiller seg selv og andre på, og det er også spennende å lure på hvordan disse andre tar det å bli beskrevet på den måten.
Kom på en forfatter som blandet fiksjon og virkelighet før Solstad, men på en helt annen måte: Borges. Og det er sikkert mange andre.
onsdag 20. mai 2009
Middelaldrende damer
Jeg har lest en bok for forlaget, som heter "Olive Kitteridge", skrevet av Elizabeth Strout. Det jeg visste på forhånd var for det første at den var amerikansk og hadde vunnet Pulitzer. Og da jeg hentet den hos en annen som hadde lest den, en dame i 50-årene ca, fikk jeg ytterligere forventninger. Hun sa først at den var fantastisk, sånn danske damer sier at ting er fantastiske ("Den er bare SÅh god"), og så trakk hun seg litt ved å si at den handler om middelaldrende damer, altså på hennes alder, så at det kanskje var mye pga det at nettopp hun likte den veldig godt. Men at hun trodde jeg helt sikkert også ville kunne få noe ut av den, noe sånt sa hun. Jeg syns det var en LITT rar ting å si, fordi det jo er nesten irrelevant hvilken alder folk i bøker har, altså det betyr jo noe, men hvis en bok er god er den jo god, uansett om den handler om barn eller ungdommer eller 40-åringer eller oldinger... Uansett fikk jeg litt fordommer pga den kommentaren, jeg visste ikke noe om handlingen i det hele tatt før det. Hun putta liksom fordommer inn i meg, ved å trekke bokas relevans for meg i tvil. Hadde hun ikke antatt at den kanskje ikke ville passe for meg, hadde ikke den muligheten falt meg inn...
Uansett var den veldig bra. Jeg var veldig kritisk i starten, syns jeg så tegn på "bok for middelaldrende damer" overalt. Hva er de tegnene? Lange beskrivelser av hvordan folk er, dypt inne. Livsbekreftende historier, om hvor gode noen er, kanskje noe med husmødre som har ofra livet sitt for familien og nå gjør opprør og får en ny, sprudlende, herlig tilværelse (med nytt hår og masse sex). Beskrivelser av landskapet og solnedganger, med adjektiver som dyprød, bølgende, overdådig... Kioskromaner, kanskje jeg faktisk sidestiller bøker for middelaldrende damer med kioskromaner? Jo, det er jo noe med det jeg skrev om tidligere, damer med behov for store følelser. Margit Sandemo. Uansett: Sånn er denne boka ikke.
Den handler om ordentlig, vanskelig liv. Hovedpersonen er direkte usympatisk, og man får sympati med henne. Det må jo være en utfordring, å skrive om de samme tingene, i det samme landskapet så å si, som de andre, dårlige bøkene. Det møter kanskje mye motstand, sånne fordommer som jeg har er det vel mange som har. Det handler om eldre kvinner og menn. Om livet i en småby. Konflikter, sladder, forelskelser, utroskap, skuffelser. Om det å bli gammel. Og det er bra, virkelig.
Uansett var den veldig bra. Jeg var veldig kritisk i starten, syns jeg så tegn på "bok for middelaldrende damer" overalt. Hva er de tegnene? Lange beskrivelser av hvordan folk er, dypt inne. Livsbekreftende historier, om hvor gode noen er, kanskje noe med husmødre som har ofra livet sitt for familien og nå gjør opprør og får en ny, sprudlende, herlig tilværelse (med nytt hår og masse sex). Beskrivelser av landskapet og solnedganger, med adjektiver som dyprød, bølgende, overdådig... Kioskromaner, kanskje jeg faktisk sidestiller bøker for middelaldrende damer med kioskromaner? Jo, det er jo noe med det jeg skrev om tidligere, damer med behov for store følelser. Margit Sandemo. Uansett: Sånn er denne boka ikke.
Den handler om ordentlig, vanskelig liv. Hovedpersonen er direkte usympatisk, og man får sympati med henne. Det må jo være en utfordring, å skrive om de samme tingene, i det samme landskapet så å si, som de andre, dårlige bøkene. Det møter kanskje mye motstand, sånne fordommer som jeg har er det vel mange som har. Det handler om eldre kvinner og menn. Om livet i en småby. Konflikter, sladder, forelskelser, utroskap, skuffelser. Om det å bli gammel. Og det er bra, virkelig.
onsdag 13. mai 2009
Spørsmål til leserne!
Jeg ønsker interaksjon! Leser du dette så svar!:
Hva syns du om BOKOMSLAG?
Både når det gjelder design og tekst.
Skal det være mye tekst? Lite tekst? Hva slags informasjoner vil du ha og hvor skal den stå?
Bakpå? Inne på flappene? Og hva syns du om utdrag fra anmeldelser?
Dette er bare forslag til spørsmål som kan besvares, du kan svare på alle, en, to, eller ingen, det viktige er hva du syns om BOKOMSLAG.
Grunnen til valg av tema er at jeg jobber med bokomslag på forlaget. Og jeg syns det er en vanskelig ting, fordi jeg ikke vet hva folk vil ha. Hva gjør at man velger en bok fremfor en annen - hvis man bare velger ut fra omslaget?
Hva syns du om BOKOMSLAG?
Både når det gjelder design og tekst.
Skal det være mye tekst? Lite tekst? Hva slags informasjoner vil du ha og hvor skal den stå?
Bakpå? Inne på flappene? Og hva syns du om utdrag fra anmeldelser?
Dette er bare forslag til spørsmål som kan besvares, du kan svare på alle, en, to, eller ingen, det viktige er hva du syns om BOKOMSLAG.
Grunnen til valg av tema er at jeg jobber med bokomslag på forlaget. Og jeg syns det er en vanskelig ting, fordi jeg ikke vet hva folk vil ha. Hva gjør at man velger en bok fremfor en annen - hvis man bare velger ut fra omslaget?
Hvorhen sejler skibet med de hundrede master
Jeg har lest en bok som heter det, av Nazim Hikmet. Har hatt den lenge, men utsatt å lese den mange ganger. Dvs valgt andre bøker over den. Selv om jeg liker tittelen veldig godt. Den er skrevet på tyrkisk, men oversatt fra den franske versjonen, som heter "Les Romantiques". Romantikerne? De er kommunister, forfulgt, i Tyrkia i første halvdel av 1900-tallet. Hvorfor heter den ikke romantikerne på dansk også? På tyrkisk heter den Yaşamak Güzel Şey Be Kardeşim, som oversatt til engelsk blir "It's great to be alive, brother". Den danske tittelen er bedre enn begge de to andre syns jeg. Hvorhen sejler skibet med de hundrede master. Det er fra et dikt, hovedpersonen gjentar den strofen mange ganger i løpet av boka.
Nå leser jeg Kaddish for et ufødt barn av Imre Kertesz (ungarsk), utgitt av Batzer & Co. Den er tung, lange setninger med masse digresjoner så man må følge godt med, ofte må jeg gå tilbake og se hva setningen handlet om i starten. Passer ikke så godt til trøtt kveldslesing.
Nå leser jeg Kaddish for et ufødt barn av Imre Kertesz (ungarsk), utgitt av Batzer & Co. Den er tung, lange setninger med masse digresjoner så man må følge godt med, ofte må jeg gå tilbake og se hva setningen handlet om i starten. Passer ikke så godt til trøtt kveldslesing.
lørdag 2. mai 2009
Tåreperser
Det er dumt å miste bøker man har gledet seg til. I anbefalingen jeg leste av Joan Didions bok (se forrige innlegg) ble første linje spesielt fremhevet. Som fantastisk. "Some real things have happened lately." Ja, den er god. Real. Man kan lese den både som "REAL things" og "real THINGS". Det første fremhever det som har skjedd sin virkelige karakter, og antyder at det ellers er lite av det (virkelighet). I det andre er virkelighetsaspektet nedtonet, eller egentlig fraværende, og de tingene som har skjedd er heller store, kanskje spektakulære eller ihvertfall utenom det vanlige.
Jeg hadde nådd å lese noen sider før røveriet (to gutter på moped kom bak meg og tok sekken ut av sykkelkurven), men ikke fått så mye ut av boka ennå. Bortsett fra den første linja. Som i den andre romanen jeg har lest av henne, "A Book of Common Prayer", er det en forvirrende fortellerstemme som snakker, hinter, om ting som vikles opp etterhvert. I den andre var det forvirringen og oppviklingen som var hele greia, den veldig spennende, upålitelige fortelleren.
"Revolutionary Road" gleda jeg meg til fordi jeg hadde fått inntrykk av at det var en, hm, tragisk bok, og oppslukende. Hva heter det, en tåreperser? Og det er bra. Hvis den også er BRA, selvfølgelig. Men den må kanskje være bra for å være en tåreperser? Har lyst til å lese noe av Khaled Hosseini, han med Drageløperen, selv om jeg har skyhøye fordommer (kan fordommer være høye?). De (fordommene) handler om at det er følelses-, hva heter det, følelser for følelsenes skyld. Ekstrem godhet, ekstrem dårlighet, ekstrem urettferdighet. Ekstrem lojalitet, ekstrem oppofrelse. Jeg har sett filmen, og der er det sånn, for mye. Det er jo en OK historie, og en veldig sjarmerende skuespiller i den ene rollen, kanskje det ene ordentlig formildende punktet, men jeg oppfattet det som en film laget spesifikt for følsomme kvinner som lengter etter godhet og kjærlighet og etter å gråte over verdens urettferdighet og føle seg veldig gode som gjør det. Og det er jo kvalmt. Men jeg vil ikke avskrive bøkene hans fordi om de appellerer til den slags damer (og menn altså, nå er jeg visst litt kjønnsdiskriminerende, men... det ER flere sånne damer). De kan jo være gode fordet.
Jeg hadde nådd å lese noen sider før røveriet (to gutter på moped kom bak meg og tok sekken ut av sykkelkurven), men ikke fått så mye ut av boka ennå. Bortsett fra den første linja. Som i den andre romanen jeg har lest av henne, "A Book of Common Prayer", er det en forvirrende fortellerstemme som snakker, hinter, om ting som vikles opp etterhvert. I den andre var det forvirringen og oppviklingen som var hele greia, den veldig spennende, upålitelige fortelleren.
"Revolutionary Road" gleda jeg meg til fordi jeg hadde fått inntrykk av at det var en, hm, tragisk bok, og oppslukende. Hva heter det, en tåreperser? Og det er bra. Hvis den også er BRA, selvfølgelig. Men den må kanskje være bra for å være en tåreperser? Har lyst til å lese noe av Khaled Hosseini, han med Drageløperen, selv om jeg har skyhøye fordommer (kan fordommer være høye?). De (fordommene) handler om at det er følelses-, hva heter det, følelser for følelsenes skyld. Ekstrem godhet, ekstrem dårlighet, ekstrem urettferdighet. Ekstrem lojalitet, ekstrem oppofrelse. Jeg har sett filmen, og der er det sånn, for mye. Det er jo en OK historie, og en veldig sjarmerende skuespiller i den ene rollen, kanskje det ene ordentlig formildende punktet, men jeg oppfattet det som en film laget spesifikt for følsomme kvinner som lengter etter godhet og kjærlighet og etter å gråte over verdens urettferdighet og føle seg veldig gode som gjør det. Og det er jo kvalmt. Men jeg vil ikke avskrive bøkene hans fordi om de appellerer til den slags damer (og menn altså, nå er jeg visst litt kjønnsdiskriminerende, men... det ER flere sånne damer). De kan jo være gode fordet.
torsdag 30. april 2009
Bokran, forlagsarbeide og ambassadelunsj
Jeg hadde en rystende opplevelse her om dagen. Jeg ble frastjålet to bøker, begge uleste. Den ene var Joan Didions "The Last Thing He Wanted", til og med biblioteksbok som jeg må betale gebyr for, den andre var kjøpt samme dag, "Revolutionary Road" av Richard Yates. Jeg har ikke sett filmen, men noen overstrømmende anmeldelser (dvs lest overskrift + ingress), og da vi hadde den på jobben (for en gangs skyld noe engelsk jeg har hørt om og vil lese) kjøpte jeg den. 66kr. Didion-boka leste jeg om i en artikkel av Mattis Øybø, da jeg gjorde litt research på ham her om dagen. Fordi jeg jobber med oversettelsen av "Ingen er alene". Han har skrevet en del artikler i et tidsskrift, Vinduet, som ligger på nettet. Jeg liker boka bedre enn artiklene. Uten at jeg leste dem så veldig nøye. Skimma. Og jeg har jo ikke lest boka heller... Det blir en rar slags lesing når jeg hele tiden først og fremst skal se på det språklige, setning for setning. Herregud, nervepirrende egentlig. For hva er viktig? Hvor nøye skal jeg være? (Jeg pleier å være for nøye, det er jeg SIKKERT nå også.) Hvordan stemmer fornemmelsen min for det danske språket med virkeligheten?
For det handler jo om fornemmelse. Er dét godt dansk, er dét? Det er to måter å velge ut noe på som må undersøkes nærmere. Den første er der oversetteren har oppstilt to eller flere alternativer. Den andre er der jeg, når jeg leser først den danske setningen og så den norske, syns at noe skurrer i den danske. Sjekker ofte på google, danske sider, hvor mange treff får jeg på dét uttrykket, hvor mye på dét. Og så må jeg markere sånn nogenlunde riktig med de korrekturtegnene jeg kan. Puha.
Så har jeg fått min første erfaring med sosiale litteraturtilstelninger. Det var lunsj og intervju på den norske ambassaden, i forbindelse med Per Pettersons besøk og at han vant Nordisk Råds Litteraturpris. Spennende og merkelig, smalltalk, det føles som man ikke SIER noe men bare snakker. Snakk snakk snakk. Det går veldig fort. Men det har vel også sin funksjon. Folk møtes, forbindes, utveksler kort, sånt. Ser hverandre. Kan si "Henne traff jeg på den der ambassadelunsjen hun virker som et godt kort" (SIER folk sånt? Nesten da).
Per Petterson snakka mye om seg selv og hovedpersonen. Eller seg selv som hovedpersonen. Det er ikke ham men det er ham, tingene har ikke skjedd men de er sanne. Det siste sa han, nesten ordrett, og journalistdama ved siden av meg skyndte seg å skrible det ned. Det var flest damer. Men også endel litt eldre menn. Lurer på hvem alle de menneskene er. Hvorfor akkurat DE var der. Det var hyggelig. God stemning. Petterson fortalte noen anekdoter, f.eks. selvironisk om sammenblandingen av ham selv og Arvid, hovedpersonen. At han har fått mange flere minner etterhvert som bøkene har kommet til, så har han både sine egne og Arvids, og han kunne ikke alltid skille. Det så han ikke noe problem i. Han ble spurt om hva han mente om at det bare var Kvinnelige danske forfattere som hadde uttalt seg rosende om ham i pressen. Han foreslo at det var fordi det er de kvinnelige forfatterne som - hva var det han sa - er de som står for det nye i dansk litteratur for tiden. Det var ikke det han sa men noe liknende. De står i bresjen? Nei, men altså noe sånt. Et stort ego kom til syne innimellom. Og det er det jo ikke noe galt i. Kanskje har alle forfattere store egoer. Jo, det høres sannsynlig ut. De må synes de er noe, for å kunne rettferdiggjøre å pådytte andre mennesker det de skriver. De må mene at de kan gi folk noe.
Og hva så med en blogg? Har alle bloggere store egoer? Det er noe annet. En blogg er noe mer personlig og oftest forbeholdt bare en liten skare lesere. Men selvfølgelig, alle som skriver eller tegner eller komponerer eller i det hele tatt Lager noe som er ment for andre enn en selv må på ett eller annet plan mene at det kan gi noen noe. Noen har rett (de gode forfatterne f.eks.), andre tar rett og slett feil.
For det handler jo om fornemmelse. Er dét godt dansk, er dét? Det er to måter å velge ut noe på som må undersøkes nærmere. Den første er der oversetteren har oppstilt to eller flere alternativer. Den andre er der jeg, når jeg leser først den danske setningen og så den norske, syns at noe skurrer i den danske. Sjekker ofte på google, danske sider, hvor mange treff får jeg på dét uttrykket, hvor mye på dét. Og så må jeg markere sånn nogenlunde riktig med de korrekturtegnene jeg kan. Puha.
Så har jeg fått min første erfaring med sosiale litteraturtilstelninger. Det var lunsj og intervju på den norske ambassaden, i forbindelse med Per Pettersons besøk og at han vant Nordisk Råds Litteraturpris. Spennende og merkelig, smalltalk, det føles som man ikke SIER noe men bare snakker. Snakk snakk snakk. Det går veldig fort. Men det har vel også sin funksjon. Folk møtes, forbindes, utveksler kort, sånt. Ser hverandre. Kan si "Henne traff jeg på den der ambassadelunsjen hun virker som et godt kort" (SIER folk sånt? Nesten da).
Per Petterson snakka mye om seg selv og hovedpersonen. Eller seg selv som hovedpersonen. Det er ikke ham men det er ham, tingene har ikke skjedd men de er sanne. Det siste sa han, nesten ordrett, og journalistdama ved siden av meg skyndte seg å skrible det ned. Det var flest damer. Men også endel litt eldre menn. Lurer på hvem alle de menneskene er. Hvorfor akkurat DE var der. Det var hyggelig. God stemning. Petterson fortalte noen anekdoter, f.eks. selvironisk om sammenblandingen av ham selv og Arvid, hovedpersonen. At han har fått mange flere minner etterhvert som bøkene har kommet til, så har han både sine egne og Arvids, og han kunne ikke alltid skille. Det så han ikke noe problem i. Han ble spurt om hva han mente om at det bare var Kvinnelige danske forfattere som hadde uttalt seg rosende om ham i pressen. Han foreslo at det var fordi det er de kvinnelige forfatterne som - hva var det han sa - er de som står for det nye i dansk litteratur for tiden. Det var ikke det han sa men noe liknende. De står i bresjen? Nei, men altså noe sånt. Et stort ego kom til syne innimellom. Og det er det jo ikke noe galt i. Kanskje har alle forfattere store egoer. Jo, det høres sannsynlig ut. De må synes de er noe, for å kunne rettferdiggjøre å pådytte andre mennesker det de skriver. De må mene at de kan gi folk noe.
Og hva så med en blogg? Har alle bloggere store egoer? Det er noe annet. En blogg er noe mer personlig og oftest forbeholdt bare en liten skare lesere. Men selvfølgelig, alle som skriver eller tegner eller komponerer eller i det hele tatt Lager noe som er ment for andre enn en selv må på ett eller annet plan mene at det kan gi noen noe. Noen har rett (de gode forfatterne f.eks.), andre tar rett og slett feil.
søndag 22. mars 2009
Boknytt
Nå er det lenge siden jeg har skrevet! Ja, hva er nytt? Jeg har lest noen bøker, bl.a. The Brief and Wondrous Life of Oscar Wao av Junot Díaz - anbefales!, Tiberiusklippen av Sigmund Jensen - vet ikke med anbefalingen, Mannen som elsket Yngve av Tore Renberg - anbefales! De to siste har jeg lest på jobben, den første skal jeg vurdere og skrive en "anmeldelse" av, mens den siste leste jeg korrektur på. Vanskelig jobb, det første altså. Sitter langt inne, kanskje spesielt fordi boka er så vanvittig lang (over 800 sider) og komplisert.
Jeg har altså begynt i forlagspraksisen. Lærer mye, jeg må hele tiden justere oppfattelsene mine av forskjellige ting. Har så mange satte forestillinger, som jeg blir nødt til å innse at er feil, verden er ikke så enkel... Og det vet jeg jo, egentlig, men det sitter fast masse oppfattelser i meg, som jeg ikke er herre over, jeg må bare observere dem og undre meg litt. F.eks. når det gjelder forfatterens gudeliknende status som en absolutt autoritet. Sånn er det jo ikke. Tekster kan rettes i. Også skjønnlitterære, og også de av gode forfattere. Det syntes jeg også før, teoretisk, men så ble jeg konfrontert med at jeg ubevisst har en voldsom respekt for teksten som den er, og forfatterens allmakt og allvitenhet. Det er forskjell på teori og praksis. Det er ikke fordi de er så voldsomt dype, innsiktene, men de er verdt noe helt annet (enn 'teoretisk' kunnskap) når de erfares.
Holder på med The Sorrows of an American av Siri Hustvedt. Jeg nevnte henne og Paul Auster til en venn, som utbrøt "Hæ, er han gift med Vær-Siri?". Morsomt, hvis man vet hvem Vær-Siri og Siri Hustvedt er... Jeg har lest en tidlig bok av henne, den heter noe med Lily Dahl, som jeg ikke likte spesielt godt. For enkel, irriterende vellykkete mennesker, det liker jeg ikke. MEN det er enda en fordom, bøker kan godt handle om vellykkete mennesker uten å være overfladiske (selvfølgelig - enda et faktum som jeg fremholder i teorien, men som jeg ikke har tatt inn følelsesmessig ennå). Allikevel, denne første boka jeg leste, den er overfladisk. Men den jeg holder på med nå er annerledes. Fortsatt vellykkete og til dels irriterende mennesker, men ordentlig dybde. Underliggende ubehag. Jeg tror de vellykkete livene som skildres nettopp setter det ubehagelige og dysfunksjonelle i relieff.
Skal prøve å oppdatere oftere - først og fremst for å tilfredsstille mine få men dedikerte fans der ute... Nå skal dere få uttelling for besøkene!
Jeg har altså begynt i forlagspraksisen. Lærer mye, jeg må hele tiden justere oppfattelsene mine av forskjellige ting. Har så mange satte forestillinger, som jeg blir nødt til å innse at er feil, verden er ikke så enkel... Og det vet jeg jo, egentlig, men det sitter fast masse oppfattelser i meg, som jeg ikke er herre over, jeg må bare observere dem og undre meg litt. F.eks. når det gjelder forfatterens gudeliknende status som en absolutt autoritet. Sånn er det jo ikke. Tekster kan rettes i. Også skjønnlitterære, og også de av gode forfattere. Det syntes jeg også før, teoretisk, men så ble jeg konfrontert med at jeg ubevisst har en voldsom respekt for teksten som den er, og forfatterens allmakt og allvitenhet. Det er forskjell på teori og praksis. Det er ikke fordi de er så voldsomt dype, innsiktene, men de er verdt noe helt annet (enn 'teoretisk' kunnskap) når de erfares.
Holder på med The Sorrows of an American av Siri Hustvedt. Jeg nevnte henne og Paul Auster til en venn, som utbrøt "Hæ, er han gift med Vær-Siri?". Morsomt, hvis man vet hvem Vær-Siri og Siri Hustvedt er... Jeg har lest en tidlig bok av henne, den heter noe med Lily Dahl, som jeg ikke likte spesielt godt. For enkel, irriterende vellykkete mennesker, det liker jeg ikke. MEN det er enda en fordom, bøker kan godt handle om vellykkete mennesker uten å være overfladiske (selvfølgelig - enda et faktum som jeg fremholder i teorien, men som jeg ikke har tatt inn følelsesmessig ennå). Allikevel, denne første boka jeg leste, den er overfladisk. Men den jeg holder på med nå er annerledes. Fortsatt vellykkete og til dels irriterende mennesker, men ordentlig dybde. Underliggende ubehag. Jeg tror de vellykkete livene som skildres nettopp setter det ubehagelige og dysfunksjonelle i relieff.
Skal prøve å oppdatere oftere - først og fremst for å tilfredsstille mine få men dedikerte fans der ute... Nå skal dere få uttelling for besøkene!
onsdag 4. februar 2009
Fått nok?
Jeg er litt lei Lars Bukdahl. Kanskje det har noe å gjøre med en liten storm rundt ham i det siste, endel kritikk av hans store ego og dessuten en slags kulturell korrupsjon han driver med. Som ikke egentlig kan kalles korrupsjon, fordi det foregår fullt offentlig, ja insisterende offentlig. I denne saken er jeg på Bukdahls side, selvfølgelig, fordi uansett hva så er han frisk og relevant (stort sett) og opplysende. Hvor andre anmeldere går litt i ett, med sine forsiktigere artikler, står Bukdahl ut. Og så på godt og vondt da, selvfølgelig, og her mener noen at det vonde er hvordan han fremhever seg selv konstant og skingrende, at det altså handler mer om ham og hans geni enn om litteraturen, hvordan han har noen yndlingsforfattere han stadig gir plass mens andre blir brutalt tråkket på (mobbing - særlig av visse bestselgerforfattere), og hvordan han ofte gir spalteplass til desiderte og nære forfattervenner. Alt dette er helt greit for meg, så lenge jeg vet om det, så lenge disse vennene ikke fremstilles som ukjent osv. Han er noe for seg selv, disse "negative" tingene er en del av pakka, noe av det som gjør det forfriskende å lese ham. Han MENER noe. Han er original, merkelig, morsom. Men jeg er altså litt lei, allikevel. Eller derfor. Fordi alle disse meningene og alt fokuset på ham selv gjør ham jo også litt innsnevret, han står absolutt i fare for å stå i veien for saken (som stort sett er boka/forfatteren han skriver om). Så nå da jeg kom over en anmeldelse av ham i Weekendavisen merket jeg en viss motstand: åh, det igjen. Ja, det kan være vanskelig å komme forbi morsomhetene hans, som ofte er veldig morsomme, og se litteraturen han snakker om bak.
Abonner på:
Kommentarer (Atom)