Roman 1987

Det har vært en lang sommer uten særlig mye lesing. Jeg har holdt på med én bok i nesten to måneder! Det er Roman 1987 av Dag Solstad - som mange mener er Norges største forfatter, og som jeg bare har lest én bok av før, nemlig T. Singer. Den likte jeg ikke spesielt godt. Men det er lenge siden, og det kan være jeg ville likt den bedre nå. Den handler mye om norsk oljehistorie og Hydro. Jeg syntes det var kjedelig dengang, men tror jeg ville synes det var interessant nå. Fordi min historiske interesse har økt, sammen med interessen for verden rundt meg generelt.

Roman 1987 handler også mye om historiske ting, både nær og fjern historie (bl.a. marxisme på 70-tallet og en innføring i Absalon Pedersen Beyer). Og om livet til hovedpersonen Fjord, visstnok er det en relativt selvbiografisk roman. Uant i hvilken grad selvfølgelig - og hva har det egentlig å si - og hva gjør dette med vårt forhold til forfatteren og fortelleren osv. Jeg var igang med å skrive at Dag Solstad kanskje var en av de første til å skrive en sånn type roman, med uklare skiller mellom roman og selvbiografi, fiksjon og virkelighet (eller ok "virkelighet" da), men det stemmer jo ikke i det hele tatt. Det må være mange sånne type bøker før den, mange selvbiografier særlig, som er delvis diktet opp - man kan jo godt si at Alle selvbiografier er delvis diktet opp og likner mer på fiksjon enn på en objektiv sjanger som biografi.

Uansett, jeg liker Roman 1987, den er finurlig og treffende og innimellom humrer jeg, han er veldig god til å fremstille folk som komiske, ofte latterlige. Også seg selv da, eller Fjord - se, et eksempel på hva denne blandingssjangeren gjør med en - vel å merke når jeg vet at det er en delvis selvbiografisk roman - jeg lurer hele tiden på "skriver han nå om seg selv og folk han kjenner, er det en virkelig person han latterliggjør på den måten, hva slags bilde er han interessert i å gi av seg selv når han forteller om den episoden der" osvosv. Hele tiden fokus på hva som er sant og ikke, samtidig som jeg kjemper imot det, fordi jeg ikke mener det er spesielt relevant, det hadde vært fint å lese den for seg selv, uten de hyppige sammenkoblingene med verden utenfor og forfatteren som person, men det er umulig. Og det ER jo ikke helt irrelevant, romanen handler om en bestemt del av Norges historie, som forfatteren var med på (AKP-ML-bevegelsen, bl.a. og viktigst), og da er det interessant f.eks. om de overveielsene som fremstilles i boka var forfatterens egne på den tida. Så blir boka interessant som en type vitnesbyrd. Men egentlig tror jeg, for min egen del, at den interessen en sånn type roman har ikke handler først og fremst om den historiske interessen, men om sladdertrang. Et ønske om å vite hvordan Dag Solstad ER, som man kan spekulere i ved hjelp av måten han fremstiller seg selv og andre på, og det er også spennende å lure på hvordan disse andre tar det å bli beskrevet på den måten.

Kom på en forfatter som blandet fiksjon og virkelighet før Solstad, men på en helt annen måte: Borges. Og det er sikkert mange andre.