Bokran, forlagsarbeide og ambassadelunsj

Jeg hadde en rystende opplevelse her om dagen. Jeg ble frastjålet to bøker, begge uleste. Den ene var Joan Didions "The Last Thing He Wanted", til og med biblioteksbok som jeg må betale gebyr for, den andre var kjøpt samme dag, "Revolutionary Road" av Richard Yates. Jeg har ikke sett filmen, men noen overstrømmende anmeldelser (dvs lest overskrift + ingress), og da vi hadde den på jobben (for en gangs skyld noe engelsk jeg har hørt om og vil lese) kjøpte jeg den. 66kr. Didion-boka leste jeg om i en artikkel av Mattis Øybø, da jeg gjorde litt research på ham her om dagen. Fordi jeg jobber med oversettelsen av "Ingen er alene". Han har skrevet en del artikler i et tidsskrift, Vinduet, som ligger på nettet. Jeg liker boka bedre enn artiklene. Uten at jeg leste dem så veldig nøye. Skimma. Og jeg har jo ikke lest boka heller... Det blir en rar slags lesing når jeg hele tiden først og fremst skal se på det språklige, setning for setning. Herregud, nervepirrende egentlig. For hva er viktig? Hvor nøye skal jeg være? (Jeg pleier å være for nøye, det er jeg SIKKERT nå også.) Hvordan stemmer fornemmelsen min for det danske språket med virkeligheten?
For det handler jo om fornemmelse. Er dét godt dansk, er dét? Det er to måter å velge ut noe på som må undersøkes nærmere. Den første er der oversetteren har oppstilt to eller flere alternativer. Den andre er der jeg, når jeg leser først den danske setningen og så den norske, syns at noe skurrer i den danske. Sjekker ofte på google, danske sider, hvor mange treff får jeg på dét uttrykket, hvor mye på dét. Og så må jeg markere sånn nogenlunde riktig med de korrekturtegnene jeg kan. Puha.

Så har jeg fått min første erfaring med sosiale litteraturtilstelninger. Det var lunsj og intervju på den norske ambassaden, i forbindelse med Per Pettersons besøk og at han vant Nordisk Råds Litteraturpris. Spennende og merkelig, smalltalk, det føles som man ikke SIER noe men bare snakker. Snakk snakk snakk. Det går veldig fort. Men det har vel også sin funksjon. Folk møtes, forbindes, utveksler kort, sånt. Ser hverandre. Kan si "Henne traff jeg på den der ambassadelunsjen hun virker som et godt kort" (SIER folk sånt? Nesten da).

Per Petterson snakka mye om seg selv og hovedpersonen. Eller seg selv som hovedpersonen. Det er ikke ham men det er ham, tingene har ikke skjedd men de er sanne. Det siste sa han, nesten ordrett, og journalistdama ved siden av meg skyndte seg å skrible det ned. Det var flest damer. Men også endel litt eldre menn. Lurer på hvem alle de menneskene er. Hvorfor akkurat DE var der. Det var hyggelig. God stemning. Petterson fortalte noen anekdoter, f.eks. selvironisk om sammenblandingen av ham selv og Arvid, hovedpersonen. At han har fått mange flere minner etterhvert som bøkene har kommet til, så har han både sine egne og Arvids, og han kunne ikke alltid skille. Det så han ikke noe problem i. Han ble spurt om hva han mente om at det bare var Kvinnelige danske forfattere som hadde uttalt seg rosende om ham i pressen. Han foreslo at det var fordi det er de kvinnelige forfatterne som - hva var det han sa - er de som står for det nye i dansk litteratur for tiden. Det var ikke det han sa men noe liknende. De står i bresjen? Nei, men altså noe sånt. Et stort ego kom til syne innimellom. Og det er det jo ikke noe galt i. Kanskje har alle forfattere store egoer. Jo, det høres sannsynlig ut. De må synes de er noe, for å kunne rettferdiggjøre å pådytte andre mennesker det de skriver. De må mene at de kan gi folk noe.

Og hva så med en blogg? Har alle bloggere store egoer? Det er noe annet. En blogg er noe mer personlig og oftest forbeholdt bare en liten skare lesere. Men selvfølgelig, alle som skriver eller tegner eller komponerer eller i det hele tatt Lager noe som er ment for andre enn en selv må på ett eller annet plan mene at det kan gi noen noe. Noen har rett (de gode forfatterne f.eks.), andre tar rett og slett feil.