Babel

Pinlig situasjon observert på det svenske litteraturprogrammet Babel ikveld:

Ny ständig sekreterare i Svenska Akademin (de som gir ut Nobelprisen) intervjues i første del av programmet, i studio. Relativt ung mann (dvs 40), skarp og vittig osv. Cool, på kulturmåten. Han spørres bl.a. om sitt forhold til diverse forfattere, blir bedt om å velge mellom Hemingway og Proust, liker begge men velger Proust (JEG hadde likt ham bedre om han hadde valgt H). Etterpå kommer to nye folk til, kulturkommentarorer, en eldre dame og en yngre mann. Sekreteraren blir sittende, nå skal det handle om klassikere. Det pinlige oppstår når den unge mannen svarer på en bemerkning fra sekreteraren, og begynner å legge ut om SITT PERSONLIGE forhold til diverse av det som nå er etablerte klassikere. Mens han stirrer inntrengende på sekretären forteller han hvordan han nå, alle disse årene etter, faktisk gjenkjenner mange ting i, ja nettopp, PROUST (jag är nu på andra bindet - inneförstådd som vi i detta selskap är med att det finns sjhhu bind i Prousts stora, udödliga verk), og han ramser også opp hvilke ting han blir spesielt truffet av (LENGSELEN, KJÆRLIGHETEN). Hele tiden mens sekreteraren nikker høflig, og endelig (ENDELIG) avbryter med at "ja-a, det jag egentligen SA var ju nåt annat... nemligen at VI kann inte i vår tid avgjöra hvad som kommer bli en klassiker" --- Noe litt annet enn det den stakkars kulturstreberen hadde kastet seg ut i.

Bra program. Det er liksom stuerent i Sverige å være skikkelig kulturelitær. Ikke fordi jeg syns det er spesielt bra å være det, men morsomt å se.