Det er dumt å miste bøker man har gledet seg til. I anbefalingen jeg leste av Joan Didions bok (se forrige innlegg) ble første linje spesielt fremhevet. Som fantastisk. "Some real things have happened lately." Ja, den er god. Real. Man kan lese den både som "REAL things" og "real THINGS". Det første fremhever det som har skjedd sin virkelige karakter, og antyder at det ellers er lite av det (virkelighet). I det andre er virkelighetsaspektet nedtonet, eller egentlig fraværende, og de tingene som har skjedd er heller store, kanskje spektakulære eller ihvertfall utenom det vanlige.
Jeg hadde nådd å lese noen sider før røveriet (to gutter på moped kom bak meg og tok sekken ut av sykkelkurven), men ikke fått så mye ut av boka ennå. Bortsett fra den første linja. Som i den andre romanen jeg har lest av henne, "A Book of Common Prayer", er det en forvirrende fortellerstemme som snakker, hinter, om ting som vikles opp etterhvert. I den andre var det forvirringen og oppviklingen som var hele greia, den veldig spennende, upålitelige fortelleren.
"Revolutionary Road" gleda jeg meg til fordi jeg hadde fått inntrykk av at det var en, hm, tragisk bok, og oppslukende. Hva heter det, en tåreperser? Og det er bra. Hvis den også er BRA, selvfølgelig. Men den må kanskje være bra for å være en tåreperser? Har lyst til å lese noe av Khaled Hosseini, han med Drageløperen, selv om jeg har skyhøye fordommer (kan fordommer være høye?). De (fordommene) handler om at det er følelses-, hva heter det, følelser for følelsenes skyld. Ekstrem godhet, ekstrem dårlighet, ekstrem urettferdighet. Ekstrem lojalitet, ekstrem oppofrelse. Jeg har sett filmen, og der er det sånn, for mye. Det er jo en OK historie, og en veldig sjarmerende skuespiller i den ene rollen, kanskje det ene ordentlig formildende punktet, men jeg oppfattet det som en film laget spesifikt for følsomme kvinner som lengter etter godhet og kjærlighet og etter å gråte over verdens urettferdighet og føle seg veldig gode som gjør det. Og det er jo kvalmt. Men jeg vil ikke avskrive bøkene hans fordi om de appellerer til den slags damer (og menn altså, nå er jeg visst litt kjønnsdiskriminerende, men... det ER flere sånne damer). De kan jo være gode fordet.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Kanskje er følsomme/følelsesladde filmer en måte å komme nærmere sine egne følelser som man ofte flyr forbi? Kanskje er det dem man gjenoppdager og da føler seg bedre ved det? Særlig fordi de er ufarliggjort gjennom at det er andre man gråter over.(må visst endre signatur siden "google ser deg"!)
SvarSlett